Dette er en av de vakreste og viktigste fortellingene i Bibelen. Fortellingen heter den bortkomne sønnen. Og den tegner et sterkt bilde av Guds grenseløse kjærlighet og tålmodighet. Slik faren i denne fortellingen er, slik er også Gud. Det er spennende å lese liknelsen med et slikt utgangspunkt. Fortellingen handler om forholdet mellom Gud og menneskene. Om oss. Men fortellingen har enda flere viktige sider. Jesus fortalte denne liknelsen som svar til fariseerne som murret og klagde over at Jesus var sammen med folk som var det dårligste selskap på den tiden: tollere, syndere og urene. Jesu fortelling var overraskende den gang. Den konfronterte lederne som mente de hadde alt på det rene, som mente de levde plettfrie liv. Og fortellingen er overraskende i dag også hvis vi går litt inn i den.

Fortellingen om den bortkomne sønnen er dramatisk. Og den er lett å leve seg inn i også i vår tid. Den yngste av to sønner er hovedperson i fortellingen. Han ber om å få arven på forskudd. Og faren lar ham få viljen sin. Det er egentlig helt utrolig at sønnen gjør dette og enda mer utrolig at faren godtar det. For den som ber om noe slik, ønsker at faren skal dø. Underforstått: far, jeg kan ikke vente til du dør. Når den yngste sønnen i tillegg flyttet til et land langt borte, var hans handlinger ekstra sårende. Det han gjorde var helt uhørt krenkende. For tradisjonene, hjemmet, familien og de lokale verdiene var noe man holdt veldig høyt på Jesu tid og ikke utfordret. Og den yngste sønnen gjorde det aller verst tenkelige.

Den yngste sønnen får pengene sine. Han flytter til et land langt borte og sløser bort pengene i et vilt liv. Sønnen ender i den største fornedrelse. Han lever sammen med grisene han passer…. helt til han kommer på bedre tanker. Til og med tjenerne til faren har det bedre enn ham. Sønnen forbereder seg på å be om tilgivelse, og han begynner på den lange og ydmykende hjemveien.

Det hadde vært spennende å stoppe her. Og dikte videre på historien ut fra vår rettferdighetssans. Hva hadde vært en riktig og sannsynlig fortsettelse på denne historien? Historien om sønnen som krenket sin far, forlot stedet han vokste opp og endte i den største elendighet. Han bestemmer seg til slutt for å be om tilgivelse; men hva vil skje videre?

Hva er riktig ut fra vår rettferdighetssans?

Den yngste sønnen har et lite håp om at han kan bli tatt inn i huset igjen: ikke som en sønn. Men som innleidd arbeidskraft. Kanskje som en tjener.

Men fortellingen om den bortkomne sønnen har mange veldig overraskende sider. Og den største overraskelsen er farens reaksjon når han får se sønnen som er på vei hjem.

Dette utrolige øyeblikket er malt av den hollandske maleren Rembrandt. Bildet finnes mange steder på Internett (søk f.eks. på ”Rembrandt The prodigal son” på Google). Den bortkomne sønnen viser stor innlevelse i karakterene, i bibelfortellingen og i viktige sider ved kristen tro. Og Rembrandt lar en omfavnelse være det store tyngdepunktet i bildet. Faren som lener seg framover og ømt holder rundt sønnens skuldre. Sønnens drakt er skitten. Den ene foten uten sko. Sønnen kneler foran faren og hviler hodet mot farens mage i en fullkommen ro. Han er som et sårbart lite barn som har lyst til å krype opp i fanget til far for å gråte. Det er et utrolig øyeblikk, et viktig øyeblikk. Slik faren i fortellingen er, slik er også Gud. 

Presten og forfatteren Henry Nouwen har skrevet boken: ”Den bortkomne sønnen vender hjem”, og den handler om dette bildet. Det er en inspirerende bok som tar oss med inn i alle de forskjellige karakterene på bildet.

Omfavnelsen. Fortsettelsen på historien er utrolig sterk og overraskende. Den yngste sønnen får på ingen måte som fortjent. Han blir møtt med en utrolig kjærlighet. Og det blir stelt i stand en stor fest for ham. Faren byr på det aller beste han har når han skal feire at den yngste sønnen har kommet hjem. Det er grensesprengende. Og det er helt mot vår rettferdighetssans. Men slik er farens kjærlighet. Når Rembrandt skulle male denne fortellingen, konsentrerte han alt, hele farens kjærlighet i omfavnelsen. Festen etterpå blir bare antydet. Men alt ligger i omfavnelsen, den utrolige og spontane bekreftelsen av sønnen som hadde krenket ham, og som han hadde vært så urolig for. Alt ligger i omfavnelsen og i lyset. Og lyset hos Rembrandt er det guddommelige lyset. Guds nærvær og Guds virkelighet inn i vår verden blir malt med realisme og skitne detaljer.

I gjensynet blir den yngste sønnen bekreftet som sønn. Som uendelig elsket og verdsatt. Bekreftelsen minner om Guds ord til sin egen sønn. Ved Jesu dåp lød en stemme fra himmelen: Du er mitt barn, det elskede. I deg finner jeg glede. Det er grensesprengende å tro på en Gud som tenker slik om alle mennesker.

Men på bildet og i bibelfortellingen er det et skår i gleden. Det er noe dirrende, vondt og uløst mot slutten av fortellingen. Jeg tenker på mannen helt til høyre i bildet. Han står med en stram mine og knyttede hender. Han er kledd i samme klær som faren, men har en tydelig avstand til opptrinnet og omfavnelsen. Det stråler en sorg eller kanskje heller en bitterhet ut av ansiktet hans. Det er tydelig at dette er den eldste sønnen.

Bibelen forteller oss at den eldste sønnen føler seg oversett. Den eldste sønnen blir misunnelig når faren steller i stand en flott fest for den skandaløse broren hans. Den eldste sønnen har latt bitterheten vokse til den eksploderer. Han har bodd hjemme hos den kjærlige faren i alle år. Men egentlig er han like bortkommet og dårlig stilt som den yngste broren før hjemkomsten. Bitterheten herjer. Misunnelsen. Klagen over hvordan livet er. Han er usikker på farsstemmen som sier at han er elsket. Jeg kunne sagt mye om dette, og Henry Nouvens bok om maleriet er på sitt beste når han skriver om den eldste sønnen. Det er så realistisk, så sårt og så lett å leve seg inn i.

Men bibelfortellingen er tydelig på at faren møter begge sønnene med samme kjærlighet. Faren går de begge i møte. Faren møter begge med kjærlige ord, handlinger og ønsker. Begge ble møtt helt uten spørsmål og kritikk. Han forlater gleden og festen for å invitere den eldste inn. Men fortellingen og bildet til Rembrandt slutter med et ubesvart spørsmål. Var den eldste villig til å bli med inn? Var han villig til å komme hjem? Var han villig til å legge bort sin bitterhet og innrømme sin skyld?

Se på maleriet igjen. Det er en karakter i midten av bildet som er tegnet svakere enn alle de andre, i skyggen. Det bryter realismen i bildet. For karakteren ser rett på oss, og ikke på det som skjer i bildet. Det ser ut som han henvender seg til oss som ser på og spør: hva med dere? Hvordan vil dere møte farens invitasjon?

Bildet inviterer oss med i gleden og festen vi hører om i bibelfortellingen. Det inviterer oss til å legge til side det vonde vi opplever i livene våre. Livet er mer enn dette. Livet er mer enn våre skuffelser, nederlag og knuste drømmer. Dette er ikke sannheten om våre liv. Bibelfortellingen inviterer oss til å være et barn som blir omfavnet en av kjærlig og tilgivende Gud. En Gud som sier: Du er mitt barn, det elskede. I deg finner jeg glede. Troen på dette gir den beste rammen å leve sitt liv innenfor. Det er et liv innrammet av Guds omsorg, løfter og håp. Vi blir invitert til å bli som barn igjen. Til å bli som de sju barna som er døpt her i dag. De har blitt sett og bekreftet av Gud. De har blitt tatt inn i Guds kjærlige omfavnelse slik vi ser det på Rembrandts bilde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Kjartan Leer-Salvesen