Spalta november 2000:
Salmevers
I morfars grønne ungdom lærte man salmevers på skolen. Uendelige rekker av salmevers.
Nå var ikke pugging noe man gjorde med glede, men morfar stilte allerede sterkt hva salmer angikk. Faktisk på begge målfører, fra Hovden og Blix til det mest stivbeinte fordanskede bokmål. Det sto syngende mødre og bestemødre bak, ja endog en syngende bestefar.
Vel, når sant skal sies var det ikke alt i salmene morfar oppfattet i sine yngste år. Hva var for eksempel et “blantossbord”, der Jesusbarnet ble plassert i et vers av “Glade jul”?
Sannsynligvis et bord med skuff i, der det gikk an å plassere et lite Jesusbarn, og sang englene for høyt, kunne man bare lukke skuffen.
Men poenget var i grunnen ikke å forstå alt man sang. Det var å bli sunget til, å kunne synge med, det kjente og kjære, litt høytidelige, trygge. Morfar fattet også et eller annet i salmene med sin ubefestede sjel, noe som han siden fikk vite hette poesi. Siden så han litt praktisk på utenatlæringen også, det måtte da være bedre å gå rundt med salmene inne i hodet enn å drasse rundt på dem i en salmebok? Og til sist kom sansen for tradisjon, at dette hadde slektene før oss sunget.
Men hvor lenge var Abraham i paradis? Et eller annet sted i de geistlige snirkler, eller i et departement, hva vet vel morfar om det, må der befinne seg en eller flere velmenende personer. Morfar velger iallfall foreløbig å tro at de mener det vel.
Bemeldte personer har etter morfars oppfatning noe lave tanker om folks evne til begripelse, og har derfor påtatt seg et overformynderskap hva salmesang angår. Tekstene må tilpasses folkets mentale nivå og dertil læreboknormalen, derfor kan man med god samvittighet gyve løs på de gamle mesteres verker med høvel og grå blymønje.
Stakkars morfar, som ser sitt livsverk lagt i ruiner. Møysommelig innlærte salmevers lar seg ikke lenger avsynge uten oppslått salmebok, poesiens blå blomst er gjenstand for varig tørke, og tradisjoner, hva er vel det?
Men, tenker morfar, og synger hardnakket videre på det gamle, jeg gir meg ikke på det! Jeg nekter å være en “skjelvende gamling” som tar sin stokk og vandrer fra hver en verdenskrok, jeg vil fortsatt være en poetisk “rystende olding”!
Og våre private juletradisjoner skal iallfall ingen få ta fra oss! De faste småtingene som vi har gjort siden vi stiftet eget hjem, og som flygeferdige unger enda forlanger å få gjøre når de kommer heim på juleferie. Det faste, gode, trygge. Pyntingen, forberedelsene, kjøp av juletre, gudstjenesten på julaften, besøk på gravene til våre kjære med mosekrans og lys. Pinnekjøtt og riskrem. Juleevangeliet.
Så sitter patriarken morfar der på julaften, mett og god, (tildels også av dager), omgitt av de fleste av sine, de som mangler kan nås pr. telefon. Han holder sin lille pakkehaug i fanget. Morfar kjenner julefreden sige på, og sender en stille takk oppover. For pakkehaugen? Langt ifra! Men for disse som Gud har gitt han, som han er så uendelig glad i.
Og størst av alt: Han føler at det blir gjengjeldt!
“Beatus vir!” tenker morfar, hvilket er utlagt: “Sæl er den mann!” Underforstått: Som har det slik som meg! Dessverre klarer han ikke å si hele greia på latin.
Men... det skulle nå ha vært interessant å få følge med i det som skjer videre med salmeboka. Får vi snart se “Så går vi rundt om en enerbærbusk” som julesang og “Bæ, bæ hvite lam” til kveldsbruk?
“Qui vivra, verra!” mumler språkgeniet , “den som lever, får se!”
Nils Hoff
Spalta oktober 2000:
Fylt av glede
Denne vidunderlige dåpssalmen av Svein Ellingsen tar alltid morfar sterkt. Den skildrer så godt foreldrenes tanker rundt den nye verdensborgeren, om framtid og håp, sett i dåpens evighetsperspektiv.
Morfar er klokker. Jamen er det mye rart Vårherre og soknepresten kan bruke! Dåpsprosesjonen er over, han har personlig båret prosesjonskorset frem til koret uten å daske ned lysekronene, flankert av to ivrige lysbærende småttinger med tunga beint i munnen og intens konsentrasjon. Dåpsattester er gjennomgått og ligger i pen stabel ved siden av serviettter og tekstbok.
Takk og pris, gode norske navn, ingen eksotiske såpeoperaheltenavn denne gangen, med nye finurlige stavemåter. Det kan bli vel mye av det fargerike fellesskap på navnefronten. Morfar har selv slitt med et hemmelig mellomnavn i mange år, sikkert sprunget ut av en mors beundring av en romanhelt. Nei forresten, romanhelter kan umulig ha hett Malfred! Ja-ja, nok sunget. Morfar klarer seg nok den stunda han har igjen!
Ett etter ett bæres barna frem til døpefonten av foreldre og faddere. Små hjelpeløse kryp, men for en makt de har likevel! Morfar ser på de stolte foreldrene og kjenner seg igjen. Hva kunne vi ikke gjøre for barna? tenker han, og ser for seg et fuglepar som nesten dreper seg på å bære makk til de yndige små. Han husker fortvilelsen og maktesløsheten når noe alvorlig sto på, noe som kjærlighet og lommebok ikke kunne takle. Husker de mange gledene da pappa var den som visste og kunne alt!
Akk ja, det svingte fort. Egne vinger skulle prøves, og pappa ble snart noe som helst ikke burde luftes i dagslys, noe som ingen måtte tro at en kjente. Sårt og skuffende, for ingen skuffer mer enn den en er glad i. Og hvorfor er det nødvendig at barna MÅ gjøre alle de feilene som foreldrene har gjort før? Selv om de blir tutet ørene fulle? Forstå det den som kan!
Men Gud skje lov! Det gled over, og nå er pappa igjen rådgiver og trøster når det røyner på, og skryter og medgleder når det går godt. Herlig, selv om det fører til visse humørsvingninger! Ikke alt kan løses, men alt kan legges frem for høyere makter. Det kan han gjøre, og det gjør han. For hvor sterk er ikke denne kjærlighetskraften?
Kjærlighet fra Gud, synger vi, og det må den være. Hvordan kan den ellers bære over med alle barnlige nykker? Morfar må trekke litt på smilebåndet, plutselig aner han parallellen, hvordan han selv må ha fortonet seg for Gud opp gjennom tidene. Først barnlig tillit, dernest frigjøringsprosessen, før han omsider oppfattet at Gud var kjærlighet og ikke utidig kontroll. Og der vil han være!
Morfar bråvåkner av en diskret vinking av ei prestehand. Åja, dåpsservietten! Han vender tilbake til sine klokkerplikter. Den lille på armen ser alvorlig ut i verden. Blikket hans streifer morfar. Mon tro om han aner at han nettopp har vært starten på ei heil preike som en gammel kall har holdt til seg sjøl?
Nils Hoff
Spalta april 2000:
Om fritidssysler
Morfar er på handletur. Vel har han nærbutikk med turbankledd innehaver i nabolaget, men enkelte innkjøp krever besøk i sentra med større utvalg av bransjer og varer. Morfar liker å spasere, og minst to alternativer ligger innenfor en halvtimes spasertur.
Det er langt mellom oksygenmolekylene i den tungt trafikkerte Vækerø-veien, men morfar tar inn det tapte i stillere sideveier. Akkurat nå har han nådd sitt mål, bragt sine mødige lemmer til hvile på en pensjonistbenk i CC Vest, og hengitt seg til sin kjæreste syssel: Studier av menneskelivet!
Morfar beskuer først sitt eget speilbilde i butikkvinduet visavis. Godt at mormor ikke er med! Hun hadde bestemt lagt ned veto mot deler av antrekket. Men det er såre praktisk med skipperhue, oilskinnsjakkke og lett flekkede bomullsbukser. Morfar børster diskre på den verste flekken. For sikkerhets skyld bretter han også jakkekragen godt opp så GANT-merket synes. Kom ikke her!!
Stedet bærer preg av beste vestkant, også sproget. Lett nasale halslyder kommer fra pene mennesker over sin første ungdom, for å si det slik, de fleste med en liten tursekk for dagens innkjøp. Alle med dette udefinerbare over seg som Garborg kalte “Frons urbana”.
Morfar må tenke på sin egen silkefrynseplagg-kledte bestemor. Merkelig hva klesdrakten kan ha å si!
Klesdrakten, ja! Den skal etter sigende uttrykke vedkommende persons selvbilde. Morfar skjerper sansene, og gir seg gjettingen i vold. Se for eksempel på den gråhårede, staselige gamle herren i skreddersydd vinterfrakk med lommetørkle i brystlommen og frimurerring, det skriker pensjonert direktør lange veger. Eller kanskje han var professor? Eller lege? Advokat?
Han i grå dress med slips, gabardinkappe og hatt, han har sikkert en fortid som kontorsjef, eller byråsjef i et departement.
Et par pelsprydede hjemmeværende fruer seiler pent skravlende forbi, fagmessig sparklet og preservert, sikkert fordi de fortjener det, som reklamen sier.
Dernest en løve-på-byen-har-vore, i tydelig midtlivskrise, iført en gammel joggedress som egentlig burde ligge i FRETEX’s avfallscontainer. Likevel med “jeg bærer min hatt som jeg vil”-minen intakt.
Gamle ektepar, med og uten rullatorer og støttestokker, er spesielt interessante å betrakte. Noen så hjertelig sammensveiset og glad i hverandre etter et langt samliv at det ordentlig lyser av dem.
Andre like tydelig i rollemønsteret “despoten og dørmatten”, med sinte glefs og redde, forte øyekast. Men herligst av alt, de unge, pene mødrene med en liten hjerteknuser i vognen.
Morfar slutter aldri å forundre seg over disse jentungene som plutselig fremtrer som fullbefarne mødre, sånn rett over natta så og si! Nåja, rett over natta er nå så, tenker morfar, et svangerskap varer cirka ni måneder, og da skjer det vel også et og annet mentalt...
Han klikker med tunga og skjærer blide grimaser til den lille i vogna, og belønnes med henrykt gurgling og tannløse smil.
Og under over under, morens varme madonnasmil, det som hittil har vært forbeholdt den lille, omfatter plutselig også den gamle skipperhue-kledte tullingen på benken, han som så åpenbart synes enig i at hennes livs frukt er verdens største vidunder! Morfar ordentlig kroer seg. Dagen er reddet! Slike smil fra hunkjønn er dessverre mangelvare nå om dagen. Sannelig, sannelig sier jeg deg, mormor, nå får du se til å skjerpe deg litt !!
Morfar reiser seg, handler sin fisk og rusler hjem for å lage middag. Fælt med disse gamle, sure despotene, mumler han ettertenksomt for seg selv, og gripes i neste nu av en uhyrlig tanke: Jeg skulle vel aldri være en av dem selv?
Nils Hoff
Spalta februar 2000:
Om umbrako-nøkler og misjon
Morfar befinner seg i utlendighet. Deler av familieformuen er plassert i ny residens ved Lysakerelvens bredder. Dette blir rent som ved Babylons floder, tenker morfar, for hans korkappe henger trygt i klesskapet, liksom Israels harper fordum hang stumme på kvistene ved den store flod.
Kontakten med de lokale menigheter begrenser seg foreløpig til en forespørsel om et lite bidrag til orgelfondet. Ellers er de musikalske utfordringer erstattet med tilsvarende utfordringer til hans møbeltekniske innsikt. Flatpakkede supplementer til den eksisterende møbelmasse ankommer omtrent daglig. Disse skal umbracoskrues sammen og oppstå som funksjonelle elementer i den nye residens.
Morfar har etter hvert fått stor sans for IKEA. Der ute på Nesbru synes å befinne seg store deler av verdens folkeslag blant kundene, og talløse tungemål svirrer i luften. Ja, morfar må rent tenke på surret som oppsto rundt det mislykkede tårnprosjekt i Babel i sin tid. I grunnen er det ganske likt, tenker morfar. Også her er det samlet en hel liten menneskehet, som i sitt overmot tror seg kapabel til å sette sammen de mest sinnrike konstruksjoner.
Om de ikke skal rekke til himmelen, skal iallfall noen av skapene rekke til taket! Og hull og pinner og skruer skal stemme, også i antall. Morfar har ikke problemer med å skjønne at det kan oppstå visse språklige nyskapninger i begripelsens grenseland! Selv har han foreløpig holdt seg til trygge ting som hyller og kjøkkenbord..
Resten av møblementet er nærmest for relikvier å regne, halt frem fra kjeller og glemsel, deriblant en vanvittig lett sofakonstruksjon på trinser, "presteskalleknekkeren" kalt. Det noe egenartede navn skriver seg fra en episode der en avholdt sokneprest og venn feilberegnet sofaens forflytningspotensiale og smelte bakhodet i vinduskarmen.
Akk ja, sukker morfar, skuer utover sitt møbelbabel og tenker igjen på den splittede menneskehet. Så mange folkeslag, religioner, tanker og måter! Og alt dette er vi pålagt å gå ut i all verden og gjøre til disipler!
Da er det morfar får sin rasjonelle kjempeide. Vi behøver jo slett ikke å dra så langt, all verdens mangfold er jo samlet ute på Nesbru! Snakk om misjonsmark! Snakk om muligheter! Morfar får de helt store vyer. Neste store globale kirkemøte blir nok holdt på IKEA!
Nils Hoff
Spalta juni 1999:
Om evig liv og løvetenner
Morfar elsker vårblomster. Prinsipielt har han ingenting imot roser, nei langt derifra. Men han mener bestemt at de ikke kommer opp mot den første snøklokka. For ikke å snakke om den første krokusen.
Siden melder de seg etter tur, påskeliljer, tulipaner, aurikler og kusymre. Og utenom hagene hvitveis, løvetann og smørblomster, morfars fellesanrop på alt som er gult.
Morfar er en suspekt person i hagekretser, ettersom han ved flere anledninger har gitt uttrykk for at han synes at løvetann er et vidunder av en blomst. Nåja, vidunder er de jo alle, på hver sin måte. Skyter spirer opp av jorda, dynges ned av snøbyger mens morfar ordentlig krymper seg av medynk, men på ‘an igjen.
Løvetannen er den stirrigste. Sprenger seg gjennom asfalten, blomstrer ut av sprekker i betongen, full av livskraft og livslyst. Guds kraft, tenker morfar. Han trenger ikke å gå på møter for å se importerte størrelser gjøre kunster i Guds navn og kraft. Formastelig nok synes han at løvetannen gjør det bedre!
Sammen med universet. Mang en vinterkveld har han stått på verandaen og stirret ut i stjernemylderet. Tenkt på kreftene som holder alt dette i bane. Forsøkt å forestille seg en uendelighet og en evighet. Hvordan det vil bli å leve evig. Morfar synes på en måte at det er skremmende. Vet ikke riktig om han vil - - ? Føler at forstanden stanger mot sin grense, og skynder seg inn igjen mens han ennå har den i behold!
Våren er nærmere og tryggere. Alt våkner opp til nytt liv. Slik som vi også skal gjøre en gang, tenker morfar. Så begir han seg på mormors strenge bud ut på plenen, der han er satt til en nådeløs nedkjempelse av løvetannen.
Men, bestemmer morfar, og ser på sin lille gule venn som titter opp av asfalten i innkjørselen, den lille predikanten der skal sannelig få stå!
Nils Hoff
Spalta april 1999:
Det ene nødvendige
Morfars mormor var en driftig dame. Morfar kjente henne først som gammel kårkone, ofte bøyd over et strikketøy eller en velbrukt bibel. Bestemor var heller fattig på jordisk gods. Men hun må ha hatt en sau som en del av kåret sitt, for hun hadde tilgang til ull. Denne kardet, spant og farget hun til garn, som siden ble til votter, sokker og gensere.
Alle hennes skulle ha noe fra henne. Hvert år. Det gikk mange selbumønstrede personer rundt omkring i landet! Og mens hun spant og strikket fortalte hun fra bibelen til morfar. Slik ble han tidlig omgangsvenn med bibelhistoriens personer. I bestemors versjoner var moralen innlysende og udiskutabel.
Siden, da morfars egne små grå tok til å røre på seg, ble nok skriften tatt opp til mer kritisk vurdering. Ta nå for eksempel de to søstrene Marta og Maria som tok imot Jesus i huset sitt. Morfar har, stikk i strid med all teologi, alltid hatt mest sans for praktikeren Marta. Kanskje han kjenner seg igjen i henne. Hvordan skulle det gå i Guds vingård hvis der ikke var noen til å koke kaffe og ta seg av det jordiske? Det er ofte en ensom jobb.
Folk flest tilstreber helst mer avanserte nådegaver, hvis de da tilstreber noe i det hele tatt!
Skriften forteller at Marta sprang verre for å tjene Jesus, mens Maria seig ende ned ved Jesu føtter og lyttet. Når så den slitne og irriterte Marta ba Jesus om hjelp til å få søsteren på beina, fikk hun høre fra mesterens egen munn at det var den gørr-late Maria som hadde valgt den gode del!
Morfar hører i ånden Martas sinte fnys: Mannfolk!! De tror at alt gjør seg selv!! Men etter hvert har morfar innsett at saken nok har flere sider. I sitt lange liv har han deltatt i alskens velmente tiltak til Gudsrikets fremme. Han besitter således et betydelig praktikum.
Og se om ikke han har påtruffet et fantastisk paradoks: Det praktikum som var ment å skulle fremme Guds sak, kan faktisk skjerme utøveren fra Guds rike.
Ubevisst, ved at du bakser deg så trøtt i din jordiske tjeneste at du ikke har overskudd til å søke Gud. Bevisst, ved å bruke tjenesten som et skjold, ved å grave deg ned i den for å slippe å tenke over ditt eget Gudsforhold.
Men uansett, vi kommer nok aldri utenom Marta-tjenesten. Kaffekoking er en meget viktig nådegave. Men den må aldri bli det primære, den må aldri gå foran forkynnelsen, fordypingen i ordet og nærkontakten med Gud. En stresset Marta overså nok dette, mens Maria skjønte det. Derfor valgte hun den gode del og tok tid til å lytte til Jesus.
Ja-ja, sukker skeptikeren morfar, det står nå engang slik. Men tenk hvor mye greiere det hadde vært om det også sto i skriften at Maria gikk ut og tok oppvasken etterpå !
Nils Hoff
"Spalta" desember 1998:
Advent
Morfar er en barnlig sjel. Ja, noen hevder til og med at han er en barnslig sjel. Det er to forskjellige ting, men morfar må nok innrømme at han har ei reim av begge deler.
En av barnets beste egenskaper er evnen til å glede seg, forventningsgleden. Denne har morfar alltid hatt, koblet opp mot en glitrende fantasi. Så glitrende har denne fantasien ofte vært at oppfyllelsen av ønsket har blitt et antiklimaks. Men, som det står i sangen: «har jeg enn seilet min skute på grunn, så var det dog herlig å fare!»
Og morfar har hatt seg mang en herlig fantasiseilas. Billige er de og!
Så er det gjerne ikke så rart at adventstiden står for han i et eget lys. Ikke det at han ønsker seg så mye av jordisk gods lenger. Han er rikelig velsignet med Guds gaver, en god ektemake, barn som skikker seg vel, et lite barnebarn, brukbar helse og sin rikelige del av det daglige brød. Blir han bedt om juleønsker, blir han faktisk svar skyldig.
Hva er det da som legger seg liksom en varm kappe rundt skuldrene hans i adventstida? Hva får han til å juble innvendig når det første adventslyset tennes en mørk vinterdag? Morfar vet ikke riktig. Men han innbiller seg at det kommer av all denne gode vilje som plutselig slår ut i full blomst. Denne viljen til å skape hygge og fest for hverandre i jula.
Så går en der med forberedelsene i adventen, tenker hyggelige tanker om barn som skal komme heim på besøk, gleder seg til å være sammen med sine, og gjør sitt beste for at det skal bli vellykket.
Å jo, det er nok forventningen. Klart den må varme!
I år blir det helt spesielt, tenker morfar. Da kommer det et lite barnebarn på besøk. Da skal det stå klar en liten barneseng, en liten stol ved bordet, juletreet må være fint pyntet, og det ligger nok et og annet under treet, vil han tro. Alt dette skal han kose seg med å gjøre ferdig framover mot jul. Så skal det stå en forventningsfull morfar på Vigra å ta mot den lille på lille julaften.
Men, tenker morfar, det kommer da vitterlig et annet lite barn til oss i jula og. Hva med det?
Spørsmålet er ikke nytt. Salmedikteren Paul Gerhardt stilte det slik i 1653:
Hvorledes skal jeg møte
og favne deg min skatt,
du skjønne morgenrøde
mot all min jammers natt?
Min Jesus si hvorledes
mitt arme hjerte skal
rett smykkes og beredes
og bli din brudesal.
Det burde være en vesentlig del av forberedelsen?
God advent!
Nils Hoff
"Spalta" oktober 1998:
Vårt daglige brød
Morfar er blitt pensjonist. Herlige tider? Nå ja, ettersom mormor fortsatt hører med blant de yrkesaktive kan han ikke helt forfalle til idel lediggang. Morfar er til de grader A- menneske, dertil vanemenneske. Så tidlig frokost blir det uansett!
Men etterpå får han god tid å meditere. Over dagen som ligger foran, over oppgaver, over mormor, over barn og barnebarn, venner og kjente, over gode og vonde hendelser som har rammet ham selv og andre.
Aleine som han er på morgenkvisten, er det bare Vår Herre som er tilgjengelig som samtaleparter og tilhører.
Når sant skal sies, er det mye en envegskommunikasjon!
Samrøda starter i periferien på det globale plan, og går så innover mot sentrum, til den aller nærmeste krets. Spesielt ute i verden er elendigheten botnalaus, dagsnytt har informert grundig om det. Det er ikke ende på nye ting som kommer til, det virker så uoverkommelig å gjøre noe med det.
«Lat riket ditt koma», ber morfar, det er ikke mon i noe mindre!
Jo nærmere han kommer sentrum, jo mere konkrete blir bønnene. Dette er folk han kjenner, vet hva de bakser med, spesielt da de aller, aller nærmeste. «Kjære Gud, gjør det slik at----»
Morfar stopper. Nå begynner det å ligne betenkelig på en bestillingsliste til kolonialen. Går det an å be slik? Skal Gud liksom bare være en slags butikkbetjent som plukker bestilte varer ned i en handlevogn og bringer dem ut?
Nei, slik kan det umulig være. På den annen side, det må da være lov til å legge fram visse faderlige bekymringer? Gud er jo selv vår far, og med den store vidløftig frie barneflokken han har må hans bekymringer være legio.
Morfar trøster seg til at de i grunnen er kolleger i så måte. Så langt er alt vel og bra. Men plutselig ser han hva som er galt: Han legger ikke frem for Gud problemene, han ber Gud utføre morfar-besluttede løsninger! Dette er lett å overse når en ber for konkrete problemer og personer.
Morfar stusser. Er det bedre å be Herrens bønn? Den beveger seg mer på grossistplanet, trekker sammen alt det nødvendige til overskrifter, den er rett og slett genial!
Og Gud i sin himmel er sikkert klar over det som rør seg på jorden uten morfars hjelp.
Men det blir ikke det samme. Kanskje er det mest for sin egen del morfar er så konkret. For å minne seg selv på alle rundt om, deres behov, sorger og gleder. Kanskje han til og med kan gi Gud ei hjelpende hand?
Morfar ber for sikkerhets skyld «Fader vår» til slutt, og tilføyer ved nærmere ettertanke i den fjerde bønn: « Gi oss i dag vårt daglige brød, og bestem du Gud hva vi skal få på skiva!»
Nils Hoff
"Spalta" april 1998:
Se, vi går opp til Jerusalem!
synger menigheten. Morfar synger ikke, enda han er en av kirkekorets støtter. Det hender til og med at han er alene bass og blir som solist å regne! Stikk den!
Men nå har salmen rykket han et halvt århundre tilbake i tiden. Minst! Tilbake til en barndom som mest var lys, iallfall i ettertid.
- Mimring! sier den yngre generasjon, sikkert med rette. Dette var før morfedre og mormødre var oppfunnet, det var den tiden da slike hette bestemor og bestefar. Det var den tiden da påskeliljene var små og knallgule, ikke slike forvokste broilere som man selger nå. Og påskene var fulle av sol og vår, spesielt for en liten kar som hadde tigget seg til besøk hos besteforeldre som bodde på Ellingsøya.
Ellingsøyfolket dro gjerne opp til templet i påska. På høitidsdagene gikk det som regel rutebåt, ikke til Jerusalem, men til Skuggen-kaia. Ellers var det å "fløte" færingen og ro. Var du heldig, fikk du holde i årene til bestefar og "hamle". Ytterst på øya rodde en gjerne til Gangstø eller Brattstø. Derfra gikk en til kirka, med morfar trygt forankret i ei bestemorhand. En dyd av nødvendighet, spør du meg, for morfar var kjent for sine solo-raid og sin store aksjonsradius!
Vi rundet Borgundbanken, og der, der lå kirka badet i sol, med kvite murer og klingende klokker. Slik omtrent måtte templet i Jerusalem se ut!
Så ruslet vi opp mot prestegarden og kirka, og fant oss plasser i benkene. Orglet stemte i med inngangssalmen "Å salige stund uten like", og menigheten sang med. Kremtende, rustne mannsstemmer og kvinende kjerringmål i førstesopran-høyde. Jo, det var virkelig en salig stund!
Men for morfar fortok saligheten seg når presten gikk på stolen. Morfar visste av sørgelig erfaring at en ikke skulle la seg lure. På høitidsdagene lot presten først som om han var ferdig med preika, men etter et høitidsvers gikk han i gang igjen, verre enn noen gang før! Da var det godt å ha hatteknagger å rigle på. Løsnet de og falt i golvet, vanket det strenge bestemorblikk.
-Og så til slutt, sa presten etter tre evigheter, og morfar fattet nytt mot. Selv om han meget vel visste at prestens "til slutt" hadde en lei tendens til å stemme dårlig med sannheten! Da var kirkebønn, orgel og salmesang mer utholdelig, ja beint fram artig og givende!
Etter bedeslag, postludium og litt prat med kjentfolk bar det samme veg tilbake til Ellingsøya, til herlige påskegleder. Leik med jevnstore søskenbarn og nabobarn, sosakjøtt og sviskegraut, før en falt til ro om kvelden etter fire-fem trygge kveldssalmer med bestemor. Så ble lyset slokt på yste kvisten.
Velsignede minner. Det gikk seg slik til i livet at morfar siden havnet i Borgund menighet, tilbake til sine røtter. Det var som å komme heim.
Og hver julaften går han vestover på kirkegården til en grav, tenner et lys og mumler en takk inne i seg. Før han går inn til gudstjenesten i kirken snur han seg og ser tilbake. Langt, langt borte i mørket skinner det en liten flamme. Til minne om to besteforeldre som en gang betydde så uendelig mye for en liten gutt.
Nils Hoff
"Spalta" februar 1998:
Tariffoppgjør
Morfar fryder seg daglig over sin relativt nye verdighet. Ja, når han riktig kjenner etter, føler han et visst fellesskap med de gamle patriarker. Vel er hans kameler firhjulede og bare to i tallet, og hans småfe og storfe begrenser seg til et par husfluer som akkurat nå koser seg i vinduskarmen i lav vintersol.
Morfar minnes Wergelands sommerfugl : «Tro solen ei ennu, dens gløden kun lokker troløs deg i døden!» Fluene er tryggere. Mormor har nedlagt strengt forbud mot fluejakt i karmen. Det pleide å gå for hardt ut over den derværende vegetasjon!
Morfar overlater gjerne sin plass på jorden til det nye skudd på slekts-treet, skjønt ved nærmere ettertanke ville det være stort å få følge med en stund. Oldefar blir han neppe, sent ute som han var! I et kort tidsperspektiv vil han neppe etterlate seg mange til å arve jorden.«Ja, ja,» tenker morfar, «det får så være, er det nå egentlig så mye å arve, da!»
Daglig bretter han ut sin avis med et svakt håp om å berike sin ånd. Dog oftest omsomst. Spaltene er fyllt av mord og uhumskheter. Det er dette som selger. Sannelig, sannelig, Satan går enda rundt som en brølende løve, som skrevet står. Dessverre.
Det går mot vår, og dermed mot årets tarifforhandlinger. Ifølge pressen bebuder organisasjonene harde tak. Morfar tygger på brillestengene og faller i staver. Merkelige greier, dette med lønn, det gjennomsyrer hele tankegangen vår, selv i åndelige spørsmål!
Morfar samlet i sin tid utallige gullstjerner på frammøtekortet i søndagsskolen. Han minnes med vemod de lovede blanke stjerner i en eventuell krone hisset, opparbeidet ved lydighet og god oppførsel i de jordiske sfærer. Det skulle bli noe å flanere med på gullgatene innenfor perleporten! Barnetro, barnetro! Dog minnes han også vagt at han i mer realistiske stunder fryktet en heller sparsom avgivelse av lumen fra det før omtalte hodeplagg.
Jovisst står det om lønn både i lignelser og ord av Jesus i Bibelen. Tilsynelatende opparbeider du deg himmelsk lønn med pensjonspoeng og status ved stor egeninnsats! Mange tror at det fungerer slik. Men hva hadde Jesus i så fall å gjøre på jorden og korset?
Morfar har ballet mye med dette, og tror at han har funnet et svar. Det er ikke riktig slik!! Det finnes ikke lønninger i himmelen, bare rene gaver, uavhengig av innsats. Den største av gavene heter tilgivelse, og størrelsen er faktisk omvendt proporsjonal med egeninnsatsen. Og se om ikke tilgivelsen dertil er ubegrenset og kan tas ut a konto når du har innsett at du trenger den. Alle mennesker i fortid, nåtid og fremtid ble oppført som potensielle gavemottakere. Morfar svimler, og tar seg i å håpe på at listen ligger på data!
Men å ta mot en gave uten å ha ytt noe til gjengjeld er ikke enkelt. Det vet vel morfar, som kan se tilbake på utallige sjokkutrykninger til Nørve Gartneri etter uventede gavemottak. For å gjenopprette balansen!
Men i himmelsk sammenheng kan du ikke komme i balanse med noe som du gjør, kun med det du får! Finurlige greier? Nei, det er så enkelt at du ikke tror det går an. Bare fordi du er opphengt i tariff-tankegang.
- Lille venn! tenker morfar om barnebarnet, - du har det enkelt, du!
Nils Hoff
"Spalta" desember 1997:
Snikveier og bombardement
Ungene lærer altfor lite nå til dags. Sier enkelte voksne.
Bli med på en "reklamekonkurranse" i TV-sofaen din: Hva slags firma eller varemerke er det som er det som kaster seg ut av TV-ruta de neste sekundene?!
Før du får gapt opp for å si -ehh!, brøler de ungdommelige: Ford, Mitsubishi, Japp, Libero, Pampers, Libresse, Sun, Ajax, Pizza Grandiosa, Solo, Cola eller Tine melk.
Det sitter som spikret: De synkronprater dialogene, synger melodiene, oppdager detaljene og ler av påfunnene. Er noen forundret over at de kommer til å kjøpe noen av produktene?!
- E' vil ha sånn barne-youghurt som dem viser på TV, mamma. Litago!
Når familien sveiper klesbutikken er det 7-åringen som er den sakkyndige i merkevarer. Hun vet nøyaktig hva hun vil ha. TV'n og reklamebladene har sørget for den perfekte gjenkjenning av alle logoer, varemerker og tilbudene.
Reklamebransjen er tålmodig og gjennomtenkt til det manipulerende. De tar gjerne omveier for å få fram budskapet. Først en lang og litt uforståelig innledning. Så kommer poenget til slutt, eller kanskje mange uker seinere etter at du har lurt på hva de egentlig vil si. Etterhvert kan de bare sende noen sekunder. Vi husker hele forhistorien, og ikke minst produktet.
Selv om "hårdama" er litt kvalm, kjøper du likevel shampoen, fordi den er lett gjenkjennelig, og står rett i glaninga foran oss i butikken. Når skrytet blir sagt mange ganger nok, så tror vi det likevel. Vi har ikke tid til å ta alle valgene selv.
Det er underbevisstheten som lagrer bildet av de pene og vellykka, som tar i mot smigeren, stemningene, drømmene, lengslene og lærer oss at det er tingene som gjør oss lykkelige og interessante. (Sukk, sukk!) (Takk og pris at jeg som Guds barn ikke skal henge selvtilliten min på det. Jeg er elska og verdifull uansett!)
Hvordan skal vi så beskytte oss mot denne hjernevasken og bombarderinga?
En ting er å slå av eller skifte kanal. Det andre er høylytt å kritisere innhold, personer og produkt overfor de andre i sofakroken: Det er viktig å avsløre sluheten! Sette ord på det, gjøre opprør og bli frigjort fra reklamens sleipe makt!
Prøv det en ukes tid, så får du se om det gir resultater...
Forøvrig syns jeg mange reklamer har sjarm og humor. De tar ikke seg selv så altfor høytidlig. Akkurat som enkelte mennesker. Og kanskje de kommer lengst i det lange løp?!
Når de tåpelige reklamene kommer: Sett på kaffen eller gå på do!
Øystein Sørensen